Vår historie

Misjonskirka Kristiansund, tidligere Kristiansunds frie Misjonsforening og Kristiansund Misjonsmenighet, ble organisert i 1883. Men røttene går dypere. Menigheten står i kontinuitet med den lammerske frimenigheten, som hadde eksistert i byen før Fredrik Franson kom til Kristiansund.

Den lammerske frimenigheten hadde trange kår. Utmeldelse av statskirken og delvis voksen dåp kunne skape store utfordringer. Da Fredrik Franson kom til Norge i 1883, ble flere lammerske menigheter omorganisert til frie misjonsforeninger. Dette skjedde også i Kristiansund. Franson kom til byen 30. mai 1883, og menigheten regner sin organiserte begynnelse fra juni/juli samme år.

Et viktig særpreg ved de frie misjonsforeningene var at medlemskap ikke skulle avgjøres av forholdet til statskirken eller bestemte syn på dåp, nattverd og menighetsordning. Det avgjørende var om en person var født på ny og tilhørte Kristus. Dette er viktig for vår selvforståelse. Menigheten ble født ut fra en lengsel etter både evangelisk tydelighet og kristen enhet. Mottoet «Guds barns enhet og synderes frelse» er derfor ikke bare en historisk formulering, men en nøkkel til menighetens identitet.

De første årene hadde menigheten ikke eget bygg. Samlingene fant sted i hjem og i enkle lokaler, blant annet «Strømsal» i Løkka og «Marsteenstua» på Enga på Nordlandet. Allerede i 1885 var det lagt grunn til et nytt misjonshus, men økonomien var krevende. Misjonshuset i Helsingsgate ble likevel ferdig og innviet i 1888. Det hadde plass til omtrent 400 mennesker, og ble et viktig redskap for menighetens arbeid. Bygget kom i stand blant annet gjennom en sterk personlig innsats og offervilje fra blikkenslagermester Johan A. Ellingsen.

I de første årene hadde ikke menigheten fast predikant. Reisende predikanter, misjonærer og bibelkvinner besøkte menigheten og talte Guds ord. Etter hvert som arbeidet fikk fastere former, ble predikanter kalt for lengre tidsrom, og senere fikk menigheten faste forstandere. Dette viser en utvikling fra pionerfase til mer etablert menighetsliv.

En av de mest betydningsfulle hendelsene i menighetens historie var vekkelsen i 1935. Under pastor Johan Wallins tid, og særlig gjennom pastor Henry Johansens forkynnelse, opplevde menigheten den største vekkelsen i sin historie. Vekkelsen varte gjennom våren og sommeren. Store lokaler i byen ble for små, og hundrevis bøyde kne for Gud. Særlig ble ungdom grepet, men også voksne menn og kvinner. Dette står som et sterkt vitnesbyrd om at menigheten historisk har vært et sted der nye mennesker kunne møte Gud på en livsforvandlende måte.

Så kom katastrofen i 1940. Krigsbrannen i Kristiansund rammet byen hardt. Misjonshuset brant ned, sammen med flere andre kristelige forsamlingslokaler og byens hovedkirke. Mye historisk materiale gikk tapt. Men arbeidet stanset ikke. Etter noen uker fortsatte Guds levende menighet å samles, og den første sommeren etter brannen møttes troende fra ulike kirkesamfunn til fellesmøter i misjonstelt på den brente hovedkirkens tomt. Dette er en sterk historie om utholdenhet, enhet og tro midt i tap.

Etter krigen fortsatte menigheten å bygge. I 1953 ble ny forstanderbolig tatt i bruk, og i 1956 stod nytt misjonshus i Langveien 32 ferdig. Dette ble et viktig hjem for menighetens arbeid i flere tiår.

Avisartikkelen fra 1968, da Misjonshuset markerte 85 år, gir et særlig verdifullt øyeblikksbilde. Menigheten beskrives som en livskraftig menighet med et rikt åndelig miljø. Den hadde omkring 140 aktive medlemmer og et bredt arbeid med søndagsskole, juniorforening, ungdomsforening, barneforening, speiderarbeid og kvinneforeninger. Artikkelen løfter fram at menigheten ikke bare ønsket å underholde ungdom, men å gi dem et reelt alternativ: «Et liv med Kristus». Det er sterkt å merke seg at dette ikke ble presentert som et museum for gamle sannheter, men som et aktuelt svar på unges livsspørsmål.

Ved 90-årsjubileet i 1973 ser vi en menighet med sterk misjonsidentitet. Gunvor Pettersen ble innviet som misjonær til Congo under jubileumshelgen. Fra før hadde menigheten misjonærer ute, blant annet Alfhild Tagseth og Reidun og Viggo Koch. Menigheten hadde også fostret flere predikanter og misjonærer til Det Norske Misjonsforbund. Dette viser at menigheten ikke bare har samlet mennesker lokalt, men også sendt mennesker ut.

Avisartiklene fra 1973 viser også at menigheten hadde et omfattende arbeid: gudstjenester, møter, sang- og musikkrefter, søndagsskole, speiderarbeid, ungdomsarbeid, misjonsforeninger og frivillig innsats. Et viktig poeng er at arbeidet i stor grad ble båret av frivillige. Medlemmene brukte fritid, krefter og midler for å holde virksomheten i gang. Dette er en viktig del av menighetens DNA.

Ved 100-årsjubileet i 1983 ble det igjen understreket at menigheten ble til gjennom kombinasjonen av et lokalt arbeid og evangelistens nådegave. Det ble sagt at et menighetsarbeid uten evangelistgaven i funksjon lett kan bli innadvendt, mens evangelistgaven uten lokalmenighet kan bli et slag i luften. Dette er en svært viktig lærdom for revitalisering: Menigheten trenger både et varmt, lokalt fellesskap og en tydelig evangeliserende bevegelse utover.

Avisartiklene fra 1983 viser også en menighet som ikke bare så bakover. Jubileet var preget av sang, musikk, barnearbeid, søndagsskole, nye medlemmer og hilsener fra misjonærer og tidligere forstandere. En artikkel omtaler menigheten som «Guds bolig i 100 år», men samtidig som en levende menighet der nye mennesker fortsatt fant sin plass. Dette er viktig: Historien var ikke bare fortid, men noe som fortsatte å bære frukt.

I 1996 innviet menigheten ny misjonskirke i Fridtjof Nansens gate 24. Programmet uttrykker både stolthet og takknemlighet, men først og fremst takk til Gud. Menighetens bønn var at den nye misjonskirken skulle bli «et åpent og aktivt hus for hele byen». Dette er en formulering som bør hentes fram igjen i revitaliseringsarbeidet. Den peker på at kirkebygget ikke bare er et samlingssted for de troende, men en gave til byen.

Avisartiklene fra 2008 viser at denne visjonen faktisk fikk konkrete uttrykk. Nattkafeen for ungdom hadde vært et kjent og stabilt tilbud i mange år, og menigheten utvidet arbeidet med nytt lydstudio og kinorom. Dette var ikke bare et internt tiltak. Det ble beskrevet som et tilbud for ungdom og musikkinteresserte i byen. Studioet skulle kunne brukes av unge som ville teste innspilling av egen musikk, og musikklinjen ved Atlanten videregående ble nevnt som en mulig samarbeidspartner. Arbeidet bygde på dugnad, kommunal støtte og et ønske om å skape et trygt miljø med tydelige grenser, blant annet nulltoleranse for rus.

Slik viser historien en rød tråd: Menigheten har igjen og igjen forsøkt å være rotfestet i evangeliet, generøs i tjeneste og relevant i møte med byen.